Stipendiatarbeider har gått fra å være et praktarbeid en gjorde på slutten av sin karriere til å være en forskerutdanning. Og det var det jeg håpet på å få da jeg begynte dette programmet, og hva jeg føler at mangler i programmet slik det er i dag. Slik programmet fremstår idag inneholder det ikke den utdanningen som andre PhD studenter går igjennom.

~~~~~~~~~

Samtale med Marthe: det er godt å jobbe med fargesetting av Ila borettslag – fordi det er et prosjekt som ligger helt innenfor mitt kompetanse område. Både når jeg jobber med utstillingsdesign og når jeg er i stipendiatprogrammet føler jeg at jeg ”lyver på meg” kompetanse jeg ikke har. Jeg er på tynn is.

Vi konkluderte at det ikke er farlig å være på tynn is, så lenge du ikke også er på dypt vann.

Jeg har vel alltid vært en potensiell gamer, helt siden: hva het det nå igjen…? på Kreftregistrets DOS maskiner.

Fredag kveld spilte jeg Myst på prosjektor og satt med hjertet i halsen ved et par anledninger ( jeg er lett påvirkelig; Jurassic Park satt i kroppen i ukesvis…) I mørket og godt plassert stereo lyd var definitivt mer spennende og overveldende enn lørdag formiddag i et solfyllt soverom med musikk rett fra laptop’en. Bildene, eller scenene, i spillet er så magiske og vakkert utført at de fortjener stort format, og musikken er ubehagelig på en fin måte og gjør seg med en god bass!

Vi bør vurdere å lage en utstillingsversjon av Maretoppen… det er de færreste som har anledning til å lage seg en spill situasjon som det jeg har gjort og det gir definitivt spillopplevelsen et stort løft.

… og der er det min kompetanse kan komme inn, hittil i prosjektet føler jeg meg litt som en gratis passasjer. veldig takknemlig for å få være med, men jeg skjønner ikke helt hva jeg kan bidra med. annet enn generell entusiasme, men selv der har jeg jo ikke noe å bidra med… klarer ikke helt å henge med i utviklingen. kanskje er det bare min innebygde følelse av å måtte prestere og prestere bra. kanskje jeg skal la meg selv få lov til å være gratis-passasjer for en stund. jeg kan jo tenke litt på hvordan den fysiske interfacen skal være. og komme med innspill på det om en stund…

talking to nina yesterday turned longer than expected. she was excited by the nasjonalt havressurssenter. jumped at the idea, and considered skipping her skolemuseum project to do this one instead. she does have energy! talking to her is the spark that kindles the flame in my chest. a small flame rises. very tender. can be extinguished by the smallest breath of air. the challenge is to find a way of nursing the flame, making it grow strong enough to withstand the icy winds and cold showers from admin. surely that’s not how it should be? shouldn’t the leaders of the programme be the ones to build the walls against wind, give us sun and just enough rain to make us prosper and grow into sturdy, healthy flowers? (swaping elemental metaphors for biological ones…)